The end

Det er noe med det der.. 

Når du gir bort hjertet ditt til noen, og de tar godt vare på det en stund, før de knuser det. Følelsene går i surr, og du vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg. Tårene renner, men du klarer ikke helt huske om han var verdt det eller ikke.

Etter tre år sammen er det slutt. Jeg så det ikke komme, men det gjorde han. I løpet av de tre årene har vi bodd sammen i to. Nå er jeg alene, og skal fortsette livet mitt som om ingenting har skjedd. Skjønner ikke helt hvordan.

Stiller de samme spørsmålene til meg selv igjen og igjen. Enn hvis, hva om, kanskje, hvorfor...

Husker ikke hvordan det var å ikke ha vondt i hele kroppen uten noen fysisk grunn. Å ikke ha gråten i halsen hver gang noen spør om det går bra, og du nikker og sier "jada, det går fint med meg". For jeg har ikke villet si det til noen. Ikke enda. Det er for tidlig, for rått, for sårt. Og det lille håpet som sto igjen om at dette kunne ordne seg forsvinner. Sakte, men sikkert. Så nå gjør jeg det offisielt, og det siste håpet forsvinner.

Etter tre år sammen er det helt slutt. Det føles utrolig rart. Det er et brudd som jeg ikke så komme. 

Og det noe med det der...


After three years my bf ended things. I didn't see it coming, he did. 
I have no idea how I'm supposed to keep on living my life like nothing happend. And how to not ask myself the same questions over and over again - why, what if... 
I hate how people ask how I'm feeling and it takes all my strenght not to fall apart. 
I'm broken and I don't know how to fix it.